Levende vegg

Denne helgen har vært skikkelig travel, og dagen i dag har ikke vært noe annerledes. Men en ting helga har til felles med dagen i dag, er at den har vært koselig. Det begynte med at jeg ble vekt klokken åtte av en "nydelig" musikk ( God morgen Norge, med Vinni). Vi skulle kjøre til Sortland for å spille kamp. Jeg har gått og gledet meg så lenge til å spille kamp igjen, etter det pinlige tapet for Medkila. Men det gjorde det ikke lettere å stå opp for det... Da jeg endelig klarte å sto opp satte vi kursen mot Sortland. Bilturen gikk veldig greit. Ikke at jeg vet så mye om den, da jeg sov hele veien, men, men... Da vi kom frem fikk vi en sjokkerende nyhet om at vi bare var ti spillere. Etter litt frem og tilbake bestemte vi at jeg skulle stå i mål, for vi hadde ingen keeper. 

Damekampen i Blåbyhallen mellom Sortland og Mjølner preges i stor grad av jevnt spill og sjanser på begge sider.

Sortland gikk opp i ledelsen ved Nok Sangholm som serverte en flott scoring. Like etterpå gikk Mjølner opp og utlignet ved Marlene Jakobsen. Etter en halvtimes spill sørget Annabel Batal for at Sortland gikk opp i ledelsen igjen med 2-1.

Like før lagene gikk til pause, klarte Mjølner å utligne. Det var Marlene Fikseth Jakobsen som sørget for at stillingen ved pause ble 2-2.

Andre omgang ble ikke helt målløs, men kampen svingte mye og Mjølner spilte nok best.

Sortland fikk frispark like utenfor 16-meteren etter felling. Det endte med skudd på muren og retur utenfor buret.

Det ble istedet Mjølner som gikk opp til 3-2 ved Marlene Fikseth Jakobsen

Kampen endte 3-2 til Mjølner.

Et lite referat fra kampen fra Bladet Vesterålen. Men de glemte å få med det viktigste; at vi var bare ti spillere hele kampen og hadde ingen innbyttere. Det var en heroisk innsats fra alle spillerne. Disse kampene er spesielt morsomme å vinne. 

Da vi var ferdige med kampen og hadde feiret litt, besøkte vi søsteren min. Hun var forresten å så på kampen, noe som gjorde det spesielt morsomt. Vi kjørte til Stokmarknes, og der grillet vi litt pølser og satt og snakket litt om det gamle. Hun er forresten bare 10 år. Det er så morsomt å møtes, for det skjer ikke så ofte da vi ikke bor sammen. Men vi skal heldigvis møtes snart igjen. Etter noen timer var det på tide å kjøre hjemover. Vi stoppet på Sortland for å få oss en liten matbit, før vi skulle stoppe og spise i Bjerkvik, ironisk nok. Sånn ca ved Kongsvik fikk jeg et anfall. Anfallet startet i bilen med hoderistninger. Da jeg virket litt bevisst ville jeg ha luft, så da ble jeg tatt ut av bilen. Det gikk egentlig på det gamle, jeg var ikke så mye bevisst, men reagerer mye på lyd. 

Da jeg våknet var jeg veldig sliten og kvalm, men jeg klarte ikke å spy. Før vi kom frem til Bjerkvik. Der spiste vi litt mat, men det varte ikke så lenge før vi dro. Jeg ble fort dårlig så da dro vi rett hjem. 

Nå sitter jeg her og blogger litt og slapper av før jeg skal ta kvelden. Beklager at jeg ikke blogget i går, men det var veldig hektisk med vasking, middagslaging, turer til stadion i tillegg til at jeg var veldig dårlig.

Morgendagens temaer er;

- drømmer

- dagen i dag

- og hvis dere er heldig får dere kanskje et til

PS. Husk å komme med musikktips! 

XOXO Beas blogg

 








musikk tips

Hei kjære lesere, jeg sitter her å kjede meg. Jeg sitter også å høre igjennom sangene mine å jeg begynner å bli ganske lei av mine sanger, så jeg tenke at dere kunne gi meg litt musikk tips.

Jeg hører egentlig på det meste er ikke så glad i hardrock og metall, men eller så liker jeg det meste. Jeg hadde settet pris på om dere kunne være så snill å sende noen sang tips.

Jeg later ikke

I går hadde jeg besøk av en kompis vi satt og snakket litt om Anfallene mine også sa han noe som jeg syntes var ganske fornærmende. Han sa at mange tror at jeg later som om jeg har anfall for å få oppmerksomhet. Jeg kjente at jeg ble ordentlig lei meg. Jeg var faktisk litt frustrert. Det som slo meg var at tenker virkelig folk det om meg. Hvis de tenker sånn er det ikke rart at jeg ikke blir invitert ut sammen med folk. Jeg sluttet å puste mens alle de fæle tankene surret rundt i hodet mitt. Når jeg fikk tenkt litt mer så bestemte jeg meg for å skrive et blogginnlegg om akkurat dette, og her sitter jeg.

Alle sammen som har en forståelse om at jeg later som jeg får anfall. Jeg sier bare en ting; tenk om igjen.  Jeg er en 18 år gammel jente som måtte  flytte fra den beste foster familien som finnes. Jeg vet at vi kunne krangle og sånt, men det er helt vanlig i en familie med 6 eller mindre. Jeg måtte også bruke et halvt år på et institusjon. Det er ikke noe noen egentlig vil. Når man er 18 så vil man feste,danse, flire, flørte. Kunne ta valgene sine selv. Hvorfor i alledager  skulle jeg late. Jeg er syk men jeg er ikke gal. Jeg får så mye oppmerksomhet og det er ikke det jeg vil. Jeg har lyst til å kunne gå meg en tur uten at jeg har folk som følger etter meg. Jeg har lyst å kunne feire høytider sammen med familien min. Når jeg ble syk mistet jeg nesten alt. Jeg mistet mange venner,familie, og  ikke nok med det så mistet jeg evnen til å være selvstendig og det førte til at jeg mistet meg selv. 

Når jeg har Anfall har jeg det så jævlig . Ingen ord kan beskrive hvordan jeg har det. Det er derfor jeg blir så utrulig lei meg når jeg hører at folk trur jeg later som. Jeg ville aldri ha pisset sånn på mine venner og familie. for det er det jeg hadde gjort hvis jeg hadde latet som. Jeg hadde også pisset på meg. Jeg føler at de som trur at jeg later sitter en plass på denne vide jorden og dømmer meg. De er rett og slett uvitende. Det er akkurat som at folk her i verden dømmer homofile, bifile, transer. Hvordan kan du sitte å dømme folk når du ikke har noen anelse om hva som skjer i hverdagen deres. Du vet ikke hva de føler,hva de tenker. Jeg kan ta deg bra dæven på at du faen ikke vet hvilke smerter de går igjennom for å prøve å bli akseptert i dette samfunnet. 

Alle mennesker uansett hvor mye de vil innrømme det eller ikke, føler et behov for å bli akseptert eller at de føler at de må være normale. Jeg hører ofte at noen på min skole kan si. skjerp deg hvorfor invitere du de,  de er jo Tapere. Hvordan kan du si det. Hvem er du til å bestemme at noen er tapere. Jeg skal fortelle deg en ting. Du er ingenting i dette store samfunnet. Hvis du sminker deg rett, har de rette klærne, henger med de riktige folkene. Det vil ikke si at du er noe i dette samfunnet. Du er noe hvis du gjør noe for noen. I det lange løp så er du noen. Hvis du føler et behov for å dømme andre. Gjør det, men du kan ha nok respekt for de, til at du for faen prøver å sette deg i deres sko før du dømmer de.

Jeg later ikke som. Jeg er syk, min drøm er å en dag kunne være så frisk at jeg kan få selvstendigheten min tilbake,  så igjen til dere som sir at jeg later. Tenk igjen.

 




Dagen idag ækelt med greit

I dag har vært en sykt hektisk dag. Da jeg våknet dro jeg rett til fysioterapi selvfølgelig var timen forsinket,så jeg satt der i nesten en halv time før jeg fikk komme inn. Da jeg kom inn så snakke vi litt om hvorfor jeg kom. Da forklarte jeg at jeg hadde problem med hælen min. Da begynte han undersøke litt og etter hvert fant han ut jeg var tverrplattfot 

Det er Dersom buen som går på tvers er sunket ned eller mangler,kalles tilstanden oftes tverrplattfot. Det er ikke uvanlig at begge buen i foten, både på langs og på tvers, er sunket ned. 

Han fant også ut at jeg betennelse i hæl,så han skulle behandle den  med en sånn type laser trykking under beinet.   Det var sånn seriøst vondt skal jeg si dere, men det verdt det.  For smerten jeg har under  hælen mye verre.  Da jeg var ferdig hos han så måte jeg skynde med til trening, men jeg trente ikke på grunn av behandlingen.  Etter det så dro vi handlet grill mat på grunn av det flotte været vi hadde i Nordland idag.   Det var så godt med grillmat.   Grillmat er en av mine favoritt mat.  Det er godt og lett.   Da vi var ferdig,så hadde jeg endelig litt tid til å slappe av litt før jeg måtte dra å vaske på Parken. Det var seriøst så ekkelt. Da jeg kom jeg måtte jeg gå i dusjen for å skrubbe av meg alt det ekle jeg hadde vært så uheldig å  kommet borte på de  2 timer vi vasket.  fyfader det for næsty ass. 

Det som kommer nå ennå æklere.  Når jeg var i dusjen så startet anfalle mitt.  Jeg begynte med å spy noe som har blitt veldig vanlig i min hverdag. Jeg har spyd i nesten 3 uke i strekk nå. Vi har vært hos legen å tatt huoe hvis med prøver.  Håper virkelig at de finner ut av dette for det er sykt ekkelt altså. Da jeg var ferdig å spy så begynte Anfalle.  Jeg kan ikke skrive så mye om det siden at jeg faktisk ikke huske noe. Det eneste jeg vet er at jeg var i dusjen når dette startet å ente på terrassen.  Jeg blir så flau når jeg våkner naken. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.  Har bare lyst å krype inni meg å ikke komme ut på ei god stund. 

Dagen idag har vært hektisk men generelt godt og greit . Jeg har vært sammen med flotter mennesker i hele dag.  Da har man ikke noe å klage over. En ting til som jeg må tilføye.  Jeg fikk ei melding av en av mine bestevenninner å jeg bli så utrulig glad. Tusen takk for at du tok kontakt <3 

 

 

- Imorgen skal jeg skrive:

 

- dagen min

- Hva jeg har hørt

- kanskje et til

 


 

Natta leser keep on reading

 

 

Utviklingen

 

I går sa jeg at jeg skulle skrive om utviklingen av Anfallene mine. Anfallene min har blitt så mye bedre, det er stadig mer  positive tegn. Jeg kan noen ganger føle at jeg er på tur å få anfall og det er sykt. Jeg føler med mye sterkere enn jeg gjorde før. Det er så godt å se at de anfallene ikke styre live mitt like mye som de gjorde før. Jeg er min engen herre ingen anfall kan holde meg tilbake. Jeg er akkurat som andre jenter på min alder.

Vi hadde et møte på Onsdagen der mange som hadde noe med meg var på. Vi snakket om veien videre og de var veldig positive til å la meg for litt mer pusterom. De klarte å skjønne at jeg er en ungdom som ikke har lyst å føle at jeg sitter i buret. Jeg skal ikke bli mer straffet for jeg har anfall.   

Anfallet mitt akkurat nå

- Spyr 

- Riste

-  Treng ofte luft

-hallunasjoner 

Noen ganger er anfallene  voldsom, men det har blitt bedre. 

                        

 

- I'm still standing 

 

 


Tilbake igjen

Hei,  jeg vet at jeg ikke har blogget på ei stund, men jeg er tilbake nå. Jeg har ikke blogget på grunn av jeg har vært veldig deperimert. Jeg ville ikke at noen skulle få en forståelse på at anfallene mine gjorde meg så lei og trist. Jeg har hatt en veldig tøff tid med veldig mange nedturer men når ting er svartest så kan det bare bli lysere. Nå har jeg kommet der. Jeg føle ikke lenger at live mitt er så leit. Jeg har klart meg igjennom denne tiden pågrunn av jeg har verdens beste venner og Familie. 

 

En av grunnen for at jeg var så nede som jeg var fordi at jeg hadde mistet troen i meg selv. Jeg hadde mistet  meg selv på en måte som jeg aldri gjort før.  Jeg følte at jeg ikke var verdt noe. Selv om folk fortalte meg at jeg var helt fantastisk og at jeg måtte prøve å komme meg ut av denne forferdelige perioden, men det var så vanskelig. Jeg trodde at jeg var ferdig med alt dette. Det som gjorde alt veldig forferdelig var at de vennene jeg trudde var mine ekte venner viste seg ikke å være det. Det er tungt å vite at vennene dine bryr seg så lite om deg at vis jeg skulle ha død idag så hadde aldri vist det, men alle kan ikke være perfekte. Jeg skjønner godt at når man er ungdommer så kan man ha det travelt,men man har det ikke så travelt at man ikke kan ringe,sende ei melding. Nei det trur jeg ikke, men det er heldigvis ennå gode mennesker på Jorden. Jeg har fått mye hjelp fra Kjæresten min Andre<3 og bestevenninnen min Nora og venninnen venninnen min (men jeg vet ikke helt om jeg kan nevne navn så jeg gjør det ikke)  og selvsagt har mine fosterforeldrene hjulpet meg som de alltid gjør. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i verden hvis det ikke hadde vært for disse flotte menneskene. 

 

Jeg har full forståelse for at det kanskje kan være vanskelig å være sammen med meg siden at jeg har disse anfallene, men jeg vil bare at alle sammen skal forstå at jeg er et menneske og en ungdom som veldig lyst å ha venner. Jeg har lyst å være sammen med folk.  Jeg vet at jeg har de anfallene, men jeg jobber hver dag med å prøve å bli kvitt de anfallene, men jeg har det mye bedre nå. Jeg jobber hverdag med selvtiliten min. 

 

Life is hard sometimes, but when life is the hardest it just can get better

- I morgen skal jeg skrive litt om utviklingen av anfallene mine og de gode dagene 

Les mer i arkivet » Mai 2016 » Januar 2016 » September 2015
+ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!



Kontakt

din epost adresse


Kategorier




Arkiv









Gratisdesign laget av Tonjemt

hits